Å undervise lærere

0 Comments | Filed under: Blogg

Fotograf: Andreea Constandache. På konferansens første dag ble vi bedt om å mingle og lage grupper sammen med mennesker vi hadde noe til felles med. Dette er resultatet fra “impro i utdannelsen”-gruppen.

I forrige uke deltok jeg på min første Anvendt Impro Nettverk – konferanse i Paris. Det var en overveldende og inspirerende erfaring. I løpet av de fire dagene var det mengder av foredrag og workshops, og også “Open space – sessions”, hvor deltakerne kunne pitche sine egne emner, og knytte kontakt med andre deltakere som hadde felles interesser.

Sammen med en annen deltaker, pitchet jeg sesjonen “Anvendt impro i utdannelse: Å undervise lærere”. Vi ville diskutere de spesielle utfordringene som ofte oppstår når studentgruppen din består av lærere, og kanskje også dele noen løsninger. Jeg tok ikke notater i løpet av den timen samtalen varte, men det følgende er mine refleksjoner, etter hukommelsen, noen dager senere:

Det er min erfaring at det å undervise lærere innebærer noen helt spesielle utfordringer:

  1. Å lede og å bli ledet. Lærere er trent til å lede, men er ikke i samme grad vant til å bli ledet. Det betyr at de har lavere terskel for å avbryte undervisningen med sine egne perspektiver og refleksjoner enn andre grupper. Dette stiller høye krav til klasseledelsen din.
  2. Emosjonell og analytisk modus. Når du underviser improvisasjonsferdigheter, vil du gjerne at deltakerne skal engasjere seg i øvelsene, være emosjonelle og intuitive, følge energien og ikke være for mye “i hodet”. Lærere, som vet at ett av målene med workshopen er at de skal undervise i dette selv, vil noen ganger stoppe underveis i øvelsen, og spørre hvordan de kan / bør undervise i øvelsene. Det innebærer at de går over i en mer analytisk modus, de er “i hodet”. Når du underviser lærere, må du ta høyde for dette når du planlegger workshopen.
  3. Fiendtlig holdning og motstand. Hvis du er gjestelærer på en skole, og du er hyret av rektor/ledelsen, og introduserer et morsomt og lekent opplegg for personalet, kan det oppstå overraskende reaksjoner av motstand og kanskje også fiendtlige holdninger. Selv om bare 1-20% av lærerne reagerer på denne måten, vil det påvirke undervisningen din. Årsakene til dette er nok mangfoldige, som “vi har ikke tid til enda en ting som er introdusert fra ledelsens side”, eller at de har vært utsatt for ut-av-komfortsonen-aktiviteter og teambuilding-aktiviteter som har være negative erfaringer tidligere. Og, selvsagt, det å møte frykten sin i en setting som du ikke har meldt deg på frivillig, kan få hvem som helst til å sette seg bakerst i rommet med armene i kors.

Disse tre utfordringene syntes å være ganske like i skolesystemene rundt om på jorden, i alle fall i de landene som var representert i Open space – sesjonen. Her er noen ideer om hvordan man kan møte dem:

  1. Å lede og bli ledet.
    a) Du bør være veldig tydelig i begynnelsen av workshopen, når du beskriver reglene for workshopen. Du kan beskrive det som et rollespill, at i denne situasjonen skal deltakerne gå “i karakter” som studenter. “Det er viktig at dere vet hvordan deres studenter vil oppleve dette”.
    b) En enkel måte å skaffe seg kontroll over gruppen på, er å være pedantisk – på en vennlig måte – og legge vekt på betydningen av f. eks. at når vi står i en sirkel, må sirkelen være helt perfekt. Eller at dersom det er flere stoler enn personer, må ekstra stol(er) fjernes, ets. “Den vennlige pedanten” er en svært mektig karakter 🙂

2) Emosjonell og analytisk modus.
a) I begynnelsene av workshopen bør du ta opp dette temaet og være eksplisitt om utfordringene. Be deltakerne stole på at de ved slutten av workshopen vil ha all den informasjonen de trenger.
b) Etabler noen regler for når man går inn i analytisk modus. Det kan være at det å sitte ned på stoler er signalet, eller du kan gjøre “T”- time out signalet for å gjøre det klart at du nå vil snakke på et metanivå, noen setninger om “hvordan undervise i det vi nettopp gjorde”.
c) Vær effektiv i metakommunikasjonen, gi deltakerne 1-3 ledetråder om hva som er viktig når man underviser denne øvelsen, og gå så raskt videre. Hvis du ikke gjør det, vil energien i gruppen synke, og resten av workshopen kan ende opp som en diskusjon.

3) Fiendtlig innstilling og motstand.
a) Mye av jobben med å håndtere dette, ligger i 1 a) og b). Ved å vise at du har kontroll på situasjonen, vil du skape trygge(re) rom. Metafor: Vær kapteinen på flyet, rolig og klar, ønsk velkommen til denne “flygningen”. Følelsen av at noen (du) er ansvarlig og har kontroll på situasjonen, vil gjøre det lettere å slappe av og ta del i det som kommer.
b) Deltakerne er ikke der frivillig, så du bør være generøs og understreke at ingen vil bli tvunget til å gjøre noe de ikke vil, at de kan ta et skritt tilbake, sitte ned, eller til og med gå ut av rommet når som helst, hvis de trenger det. (Vi hadde en diskusjon om det var ok å si at de kunne velge å se på øvelsene. Det kan gi en myk start, som gjør det enklere å gå inn i øvelsene senere, men på samme tid kan det øke stresset i rommet for de andre deltakerne, hvis de føler seg observert av tilskuere).
c) I sirkelleker, hvor øyenkontakt ikke er en forutsetning, er det mulig å be deltakerne snu seg rundt, slik at de ser mot veggen / vinduet, med ryggen mot senter av sirkelen. Personer som ikke har lyst til å utføre øvelsen (for eksempel lavstatus / høystatus kroppsspråk), kan bare stå i ro, og ingen er eksponert for andres blikk.

Noen av disse utfordringene / løsningen var det jeg selv som kom med i diskusjonen, mens andre dukket opp og utviklet seg rundt bordet. Nå har jeg beskrevet det med mine egne ord, og jeg blir veldig glad hvis du vil legge til noe, stille et spørsmål, korrigere meg eller på andre måter bringe dette videre. Ideer og kunnskap vokser når deles! Takk for at du leste dette!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.